Artikkelsammendrag

«Financing Investment in Electricity»

Et sol- og et gasskraftverk lager samme strøm, men finansieres helt ulikt. En ny studie forklarer hvorfor, og viser at det som gjør fornybar lett å finansiere, også gjorde bransjen ekstra sårbar da inflasjonen kom.

Forfattere
Olivier Darmouni, Clemens Lehner, Clemens Lehner
Publisert
23. november 2026
«Financing Investment in Electricity»

Behovet for strøm vokser raskt, drevet av datasentre, elektrifisering og ønsket om energisikkerhet. Sol og vind er nå konkurransedyktige på kostnad, men regnes fortsatt som vanskeligere å finansiere enn fossile alternativer. I artikkelen «Financing Investment in Electricity» undersøkes grunnene til hvorfor fornybare og fossile kraftverk finansieres så forskjellig.

Fossile kraftverk finansieres gjerne på balansen til kraftselskapene, for eksempel med obligasjoner. Fornybare prosjekter finansieres i stedet nesten alltid som prosjektfinansiering med banklån, i et eget selskap og med en langsiktig kraftkjøpsavtale (PPA) som låser pris og volum. Forfatterne bygger en nåverdimodell kalibrert på amerikanske data. Den knytter teknologiens egenskaper til finansieringsvalget og viser både fordelene og en skjult risiko.

Sammendragene er utarbeidet ved hjelp av en KI-tjeneste fra OpenAI og er gjennomgått av Norsif før publisering.

Kort oppsummert

  • Kraftkjøpsavtaler gjør fornybar billigere å finansiere. Fornybar har nesten ingen driftskostnader. En fast strømpris gjør derfor kontantstrømmen svært forutsigbar, og bankene kan låne ut mer.
  • For gasskraft fungerer det motsatt. Avtalen fjerner gasskraftverkets fleksibilitet og løser ikke risikoen fra svingende gasspriser.
  • Bakdelen er sårbarhet for makrosjokk. Prisen låses lenge før byggingen starter. Når byggekostnadene stiger, kan prosjektet bli ulønnsomt før det er bygget.
  • Subsidier som justeres etter byggekostnadene kan stabilisere investeringene. Ifølge forfatterne gir ikke en stabil politikk nødvendigvis stabile investeringer.

Hovedfunn

Strømprisen er den største risikoen, ikke været. Debatten om fornybar handler ofte om at sol og vind produserer ujevnt. Forfatterne mener at strømprisen er en mye større risiko for en investor, fordi den er langt vanskeligere å forutsi over prosjektets levetid enn produksjonen er. Derfor er nåverdi og kapitalkostnad et bedre utgangspunkt enn de vanlige kostnadssammenligningene per kWh (LCOE). Slike sammenligninger fanger verken prisvolatilitet eller at kapitalkostnaden avhenger av risiko og kapitalstruktur.

Kapitalstrukturen avgjør. Et fornybart kraftverk har høye investeringer i starten og nesten ingen løpende kostnader. Med en kraftkjøpsavtale blir kontantstrømmen nesten risikofri. Bankene kan da gi mer gjeld, og behovet for dyr egenkapital går ned. I modellen faller kapitalkostnaden for et typisk solkraftprosjekt fra 5 til 3,8 prosent med en slik avtale, mens internrenten holder seg rundt 4,5 prosent. Da går prosjektet fra negativ til positiv nåverdi. Vineyard Wind, den første kommersielle havvindparken i stor skala i USA, er et eksempel. Prosjektet kostet 2,5 milliarder dollar, tok ti år å utvikle og ble finansiert med en 20 år lang kraftkjøpsavtale med faste priser.

Gasskraft taper på fastpris. For gasskraft er bildet motsatt. En stor del av lønnsomheten kommer fra fleksibilitet: Verket kan skru produksjonen opp og ned når strøm- og gassprisene svinger. En fast avtale fjerner den muligheten. I modellen faller internrenten for et typisk gasskraftverk fra 5 til under 3 prosent med en slik avtale, mens kapitalkostnaden blir liggende på rundt 4,8 prosent. Prosjektet blir dermed ulønnsomt. I tillegg er gassprisen fortsatt en risiko, så avtalen gjør ikke kontantstrømmen trygg.

Inflasjonssjokket i 2021 og 2022 avslørte bakdelen. Kraftkjøpsavtaler inngås ofte flere år før byggestart. Da byggekostnadene steg kraftig, steg også strømprisene. Prosjekter uten fastpris kunne ha tatt igjen noe av kostnadsøkningen gjennom høyere inntekter. Prosjekter med fastpris kunne ikke det. Havvind ble hardest rammet, og rundt 30 milliarder dollar i investeringer i USA ble satt på vent eller kansellert til tross for nye og sjenerøse subsidier. Forfatterne viser at strømprisene i dataene henger tett sammen med inflasjonen, og at dette også gjelder for andre sjokk som renteøkninger.

Fleksible subsidier kan stabilisere investeringene. Forfatterne anbefaler å knytte investeringsstøtten til byggekostnadene, slik at støtten øker i dårlige tider. Det kan holde prosjektene lønnsomme uten å svekke sikringen som bankene krever. Ulempen er at en slik ordning krever klare og forutsigbare regler og trolig gir høyere offentlige utgifter. Studien bygger på en forenklet modell av det amerikanske kraftmarkedet. Forfatterne understreker likevel at mekanismen også gjelder for differansekontrakter og garanterte innmatingstariffer, som er vanlige i Europa.

Konklusjon

Fastprisen er både styrken og svakheten til fornybar energi. Den gjør prosjektene trygge nok for bankene, men lite robuste når makroøkonomien svinger. For investorer og kapitalforvaltere betyr det at risikoen i fornybar ikke først og fremst ligger i vind og sol, men i kontraktene, kapitalstrukturen og tidspunktet for byggestart. De som vil forstå neste bølge av investeringer i fornybar, bør derfor følge med på byggekostnader og avtalevilkår like nøye som på teknologien.